Er macchiavello de certe...

Quann'è sur primo de la relazzione
la donna maritata nun connette:
scrive, viè a casa tua, se compromette,
e dice ch'er marito è un bonaccione.


Ma appena che je sfuma la passione
se fa seria, considera, arifrette...
E er marito? E' un feroce ammazzasette
che gira co' lo stocco ner bastone.

Allora te fa er solito discorso:
- Te vojo tanto bene... me dispiace...
ma capirai... nun vojo avè rimorso...-


E, se nun pô attaccasse a 'sti rampini,
pe' fasse piantà subbito è capace
de ditte ch'ha bisogno de quatrini!

Lå måciåvélicå* åd cèrti dònn.

Quånd l’è ‘ncù å l’inìsi ‘d lå relåsión

lå dònå måridà pü lå cunåtå:

‘t å scrivå, lå vén’å cà tùå, ås cumprumåtå,

e ‘t dìšå che ‘l sò òm ‘l è un bunåsón.

Må åpénå che l’ågh pàså lå påsión

ås fa sériå, l’ås måtå ‘dré å riflèt…

E ål sò òm? Un terìbil màsåsèt

ch’ål gìrå cun ‘nå làmå intål båstón.

Ålùrå åt dìšå cun un pò då sfòrs:

- Åt vöi tårméntå bén…må åm dispiàš tånt…

åt cåpìsårè… vöi nò végh di rimòrs… -

E, se lå pö nò tåcàs å sti råmpén,

pår fas piåntà sübit då ti, sò åmånt

åt dìšå ch’lå ‘gh à dåbšògn d’un pò ‘d suldén!

* måciåvélicå: machiavellica, trucco per uscire da una situazione difficile (da "Ål nòs diålåt", 2012).

Er congresso de li Cavalli

Un giorno li Cavalli,
stufi de fa' er Servizzio,
tennero un gran comizzio de protesta.
Prima parlò er Cavallo d'un caretto:
Compagni! Si ve séte messi in testa
de mijorà la classe,
bisogna arivortasse a li padroni.
Finora semo stati troppo boni
sotto le stanghe de la borghesia!
Famo un complotto! Questo qui è er momento
d'arubbaje la mano e fasse sotto!
Morte ar cocchiere! Evviva l'anarchia! -
Colleghi, annate piano: -
strillò un polledro giovane
d'un principe romano -
ché se scoppiasse la rivoluzzione
io resterebbe in mezzo a un vicoletto
perché m'ammazzerebbero er padrone.
Sarà mejo, piuttosto, 
de presentà un proggetto ne la quale...-
Odia micchi, gras tibbi, è naturale! 
disse un morello che da ventun'anno
stracinava el landò d'un cardinale. -
Ma se ce fusse un po' de religgione
e Sant'Antonio nostro c'esaudisse...-

L'Omo, che intese, disse: - Va benone!
Fintanto che 'sti poveri Cavalli
vanno così d'accordo
io faccio er sordo e seguito a frustalli!

Ål cungrès di cåvàl

Un dì i Cåvàl,

stràch då fa ål sårvìsi,

i ån tinü un grån cumìsi åd prutèstå.

Prìmå ‘gh à pårlà ål Cåvàl d’un cåråt:

- Cumpàgn! Se åv si mis in tèstå

då miliurà lå clas,

ågh uà rivultàs åi nòs pådrón.

Fén ‘dès sùmå stai åncå tròp bón

sùtå i stångh åd lå burghešìå!

Fùmå un cumplòt! Cuschì ‘l è ål mumént

då rubàgh lå mån e fa cåšòt!

Mòrt ål cårusé! Vìvå l’ånårchìå!

- Culégå, ‘gh åndrà åndà piån: -

l’à vušà un pulédår giùn

d’un fitàul då Mšån –

che s’ås scupiàs lå rivulüsión

mén råstårìs in mèš å un strådén

pårchè åm måsårìsån ål pådrón.

Sårà méi pütòst,

då prešentà un prugitén indùå che… -

- Incö å mén, dumån å ti, l’è vérå dåbón! –

l’à di un murèl che då vent’an

ål tiràvå ‘l låndò d’un våscuvón.

- Må se ågh füs un po’ åd religión

e ‘l nòs Sånt’Antòni ås iütårìs… -

‘L Òm, ch’l’àvå sintü, l’à di – Lå va benón!

Fén tånt che sti grami cåvålàs

i vån insì d’åcòrdi

mén fón ål surd e dón då mån ål scüriàs!

Er carattere

Un Rospo uscì dar fosso
e se la prese còr Camaleonte:
- Tu - ciai le tinte sempre pronte:
quanti colori che t'ho visto addosso!
L'hai ripassati tutti! Er bianco, er nero,
er giallo, er verde, er rosso...
Ma che diavolo ciai drent'ar pensiero?

Pari l'arcobbaleno! Nun c'è giorno
che nun cambi d'idea,
e dài la tintarella a la livrea
adatta a le cose che ciai intorno.
Io, invece, èccheme qua! So' sempre griggio
perchè so' nato e vivo in mezzo ar fango,
ma nun perdo er prestiggio.

Forse farò ribrezzo,
ma so' tutto d'un pezzo e ce rimango!
- Ognuno crede a le raggioni sue:
- disse er Camaleonte - come fai?
Io cambio sempre e tu nun cambi mai:
credo che se sbajamo tutt'e due

Ål cåràtår

Un dì ål Babi l’à gnü förå dål fòs

e ‘s l’à ciåpà cul Cåmåleónt:

- Ti, åt ‘gh è di tint sémpår prónt:

må quåntå culùr che åt ö vüst ådòs!

‘T i è fai påsà tüti! Ål biånch, lå tìntå celèstå,

ål giàld, ål négår, ål rus… Che sàltåfòs!

Må che diàvul ‘t ågh è dréntå lå tèstå?

Åt par l àrch-in-cél! ‘Gh è nò un dì

che åt cåmbi nò lå tò idéå

dåndågh lå tìntå å lå tò livréå

ådàtå åi ròb intùrn å ti.

Mén, invéci, èco, són chi! Són sémpår griš

pårchè són nåsü e vivi in mèš å lå màltå,

må pèrdi nò lå repütåsión cun i åmìš.

Fórse fårö ribrès,

però són cuerént, ‘gh ö nò lå fàciå åd pàltå!

- Ògnünå ål crådå å cul ch’ål vö lü:

- l’à di ål Cåmåleónt – me un bålerài,

mén cåmbi sémpår e ti åt cåmbi mai:

crådi che ås å šbåliùmå tüti dü.

Er cammeriere indeciso

Ål cåmåré indecìš

Åt dévi såvé che pròpi l’àltrå smånå

ål siùr dücå l’à dai ‘nå tårméntå fèstå

che lå ‘gh åvrà custà un ög åd lå tèstå

dato ch’ål ‘gh à lå dònå åmericånå.

Lå ròbå püsè büfå, cùstå lå rèstå:

du signorìnn e ùnå siùrå ånsiånå

i érån såtà insìm d’un’utumånå

tån’ me s’ågh åvrìsån nò ‘vü sü lå vèstå.

Èco che cùlå siùrå, fini då bålà,

åm à di: - ‘Gh è lå mè fiölå ch’lå vö un tè

pütòst cald, ‘s ås pö, må åncå un po’ šlungà…

Mén ågh ö rispundü: - Sübit, ecelénså!

Må lå sò fiölå, s’l è lécit, curèlå l’è?

cùlå cun sü i müdånt ò cùlå sénså?  

Dispiaceri amorosi

Lei, quanno lui je disse: - Sai? te pianto... -
s'intese gelà er sangue ne le vene.
Povera fija! fece tante scene,
poi se buttò sul letto e sbottò un pianto.

- Ah! - diceva - je vojo troppo bene!
Io che j'avrebbe dato tutto quanto!
Ma c'ho fatto che devo soffrì tanto?
No, nun posso arisiste a tante pene!

O lui o gnisuno!... - E lì, tutto in un botto,
scense dar letto e, matta dar dolore,
corse a la loggia e se buttò de sotto.

Cascò de peso, longa, in mezzo ar vicolo...
E mò s'è innammorata der dottore
perché l'ha messa fòri de pericolo!

Dispiåšì d’åmùr

Lé, quån’ che lü ågh à di:
- ‘T lå sè? Åt las… -

‘s à sintü å šlà ål sångh inti sò vénn.

Gràmå fiölå! L’à fai tåntå då chi scénn,

pö ‘s à trai in lét å piånš e disperàs.

- ‘Gh ö i ög che i làcrim ‘gh lå fån pü å ténn!

‘Gh åvrìs dai tüt cul che ål ‘gh ö chi å bas!

E lü? Lü åd mén l’à vurü sfuråtàs!

Nò, pös nò rišìst å insì tåntå pénn!

Ò lü ò ninsün!... – Sénså di né but né rut,

l’à gnü šü dål lét e, màtå dål dulùr,

l’à curs å lå lòšå e lå ‘s à trai då sut.

L’à drucà ‘d péš, lóngå, in mèš ål vìcul…

e ådès ‘s à inåmurà dål dutùr

pårchè ål l’à mis förå dål perìcul!

Carità cristiana

Er Chirichetto d'una sacrestia
sfasciò l'ombrello su la groppa a un gatto
pe' castigallo d'una porcheria.
- Che fai? - je strillò er Prete ner vedello
- Ce vò un coraccio nero come er tuo
pe' menaje in quer modo... Poverello!...
- Che? - fece er Chirichetto - er gatto è suo? -
Er Prete disse: - No... ma è mio l'ombrello!-

Cårità cristiånå

Ål Cirighìn d’ùnå såcristìå

l’à spåcà l’umbrålén insål dårnón d’un gat

pår cåstigàl d’ùnå purcårìå.

- Sich’åt fè? – ‘gh à vušà ‘l Prèv å cul båråbén.

- Ågh vö un curàg me ‘l tò pår tråtàl insì, puvrén!...

- Pårchè, - ‘gh à di ‘l Cirighìn – ål gat ‘l è ål sò? –

E ål Prèv: - Nò… må l’érå ål mè ‘l umbrålén! -

Bolla de Sapone

Lo sai ched'è la Bolla de Sapone?
l'astuccio trasparente d'un sospiro.
Uscita da la canna vola in giro,
sballottolata senza direzzione,
pe' fasse cunnalà come se sia
dall'aria stessa che la porta via.


Una farfalla bianca, un certo giorno,
ner vede quela palla cristallina
che rispecchiava come una vetrina
tutta la robba che ciaveva intorno,
j'agnede incontro e la chiamò:

- Sorella,
fammete rimirà! Quanto sei bella!

Er celo, er mare, l'arberi, li fiori
pare che t'accompagnino ner volo:
e mentre rubbi, in un momento solo,
tutte le luci e tutti li colori,
te godi er monno e te ne vai tranquilla
ner sole che sbrilluccica e sfavilla.-

La bolla de Sapone je rispose:
- So' bella, sì, ma duro troppo poco.
La vita mia, che nasce per un gioco
come la maggior parte de le cose,
sta chiusa in una goccia... Tutto quanto
finisce in una lagrima de pianto.

Åt lå sè sich’l’è lå Bùlå åd Såvón?

‘l è tån’ me ‘l åstüc tråspårént d’un suspìr.

Gnü fö då lå cànå lå vòlå in gir,

šbålutà insì sénså ‘nå diresión,

ma pår fas cünà pròpi me si sìå

da l’àriå stéså ch’ål lå pòrtå vìå.

Ùnå fårfàlå biåncå, in cul dì là,

pår våd cùlå bàlå cristålénå

ch’lå spigiàvå tån’ me ‘nå vidrénå

tütå lå ròbå ch’ål ‘gh érå sa e ‘d là,

‘gh à åndài incóntrå e ål l’à ciåmà:

- surèlå,

fat rimirà! Mich’åt è bèlå!

Ål cél, ål mar, i piånt, i fiùr

å smìå che åt cumpàgnån intål vòl:

e intånt che åt ròbi, sénså cuntròl,

tüt’i lüš e tüt’i culùr,

‘t åt gòdi ål mónd e ‘t åt nå vè trånquìlå

int ål su ch’ål šbårlüsicå e sfåvìlå. –

‘

Lå ‘gh à rispòst lå Bùlå åd Såvón:

- Sårö bèlå, må pårmåtå ch’åm å sfögh,

dürå pòch lå mè vìtå nåsü pår giögh,

che, me lå mågiùr part di ròb, dåbón.

lå sta sårà sü int’ùnå gùtå…

E tütcòs, cul lì giåmò ål lå sùmå,

ål finìså int ùnå làcrimå

me quånd å piånšùmå.

Er Leone riconoscente.

Ner deserto dell' Africa, un Leone
che j' era entrato un ago drento ar piede,
chiamò un Tenente pe' l' operazzione.
- Bravo! - je disse doppo - lo t' aringrazzio:
vedrai che sarò riconoscente
d' avemme libberato da ' sto strazio;
qual' é er pensiere tuo? d' esse promosso?
Embè, s' io posso te darò ' na mano... -
E in quella notte istessa
mantenne la promessa
più mejo d' un cristiano;
ritornò dar Tenente e disse: - Amico,
la promozzione é certa, e te lo dico
perché me so' magnato er Capitano.

Ål lión ricunusént.

Intål dešèrt åd l’Africå, un lión

che ‘gh àv’åndài un spén dréntå ål pé,

l’à ciåmà un Tenént pår l’uperåsión.

- Brau! – ‘gh à di dòp – Mén åt ringràsi:

‘t vådrè ch’å sårö ricunusént

pår åvém liberà då stu strasi;

sich’t ågh è in mént? Då vés prumòs?

Bén, s’å pödi åt dårö ‘nå mån…

E in cùlå nòt istéså

l’à måntinü lå prumèså

püsè méi åncù d’un cristiån;

indré dål Tenént, ‘gh à di: -Åmìš,

lå prumusión l’è cèrtå e ‘t lå diš

pårchè åm són mångià ål Cåpitån.

All'ombra

Mentre me leggo er solito giornale
spaparacchiato all'ombra d'un pajaro
vedo un porco e je dico: - Addio, majale! -
vedo un ciuccio e je dico: - Addio, somaro! -

Forse 'ste bestie nun me capiranno,
ma provo armeno la soddisfazzione
de potè di' le cose come stanno
senza paura de finì in priggione

Å l’ómbrå

Intånt che åm léši ål mè sòlit giurnàl

spåpårånsà sùtå l’ómbrå d’un murón

våd un pursé e ‘gh diš: - ‘T è pròpi un nimàl! –

vådi un ašu e ‘gh fón: Vè che  åšnón!

Sö nò se si bésti åm cåpisårån,

må prövi ålméno lå sudisfasión

då pudé di i ròb pròpi mich’i stån

sénså pågürå då finì in påršón.

La tartaruga

Mentre una notte se n’annava a spasso,
la vecchia tartaruga fece er passo più lungo
de la gamba e cascò giù
cò la casa vortata sottoinsù.
Un rospo je strillò: “Scema che sei!
Queste sò scappatelle che costeno la pelle…”
“lo sò” rispose lei “ma prima de morì,
vedo le stelle”.

Lå tårtårügå

Intånt che ‘nå nòt ås n’åndàvå å spas,

lå vègiå tårtårüga l’à fåi ål pas

püsè lóngh che lå gåmbå drucåndå šü

cun lå sò ca vultà då sùtå in sü.

Un babi ‘gh à vušà: “Må lå pèl ‘t ågh vö giuntà?

Åd nòt in gir å lå tò età?

‘T è un po’ tùcå åd sårvél!

“Sö bén,“ ’gh à rispòst lé “må prìmå då murì vådi i stål in cél”.

La Cecala d'oggi

Lå Sigàlå dål didincö.

Una Cecala, che pijava er fresco

all'ombra der grispigno¹ e de l'ortica,

pe' da' la cojonella² a 'na Formica

cantò 'sto ritornello romanesco:

- Fiore de pane,

io me la godo, canto e sto benone,

e invece tu fatichi come un cane.

- Eh! da qui ar bel vedé ce corre poco:

- rispose la Formica -

nun t'hai da crede mica

ch'er sole scotti sempre come er foco!

Amomenti verrà la tramontana:

commare, stacce attenta... -

Quanno venne l'inverno

la Formica se chiuse ne la tana.

ma, ner sentì che la Cecala amica

seguitava a cantà tutta contenta,

uscì fòra e je disse: - ancora canti?

ancora nu' la pianti?

- Io? - fece la Cecala - manco a dillo:

quer che facevo prima faccio adesso;

mó ciò l'amante: me mantiè quer Grillo

che 'sto giugno me stava sempre appresso.

Che dichi? l'onestà? Quanto sei cicia!³

M'aricordo mi' nonna che diceva:

Chi lavora cià appena una camicia,

e sai chi ce n'ha due? Chi se la leva.

1) Cicerbita, specie d'insalata.

2) Per canzonare, dar la baia.

3) Di poco spirito.

‘Nå Sigàlå, ch’ås nå stàvå insì bén

å l’ómbrå d’un sicuriìn e ‘d ‘nå bšìå,

vuråndå pià pår ål cü ùnå Furmìå

‘s à mis å cåntà stu riturnèl lümlén:

- O fiùr åd pån,

mén åm lå gòdi, cånti e bén ch’å stón,

e invéci ti ‘t låùri tån’ me un cån.

- Eh! Guàrdå che ‘l invèrån ‘l è pråst chi:

- ‘gh à rispòst lå Furmìå –

‘t åt å scrådårè mìå

che ‘l su å scàldå sémpr’insì!

Å muménti rivårà lå tråmuntånå:

càrå lå mè siùrå, stågh åténtå…

Quån’ ‘gh à rivà ‘l invèrån

lå Furmìå ‘s à sårà sü intlå tånå,

må, sintåndå åncù lå meludìå

‘d lå Sigàlå ch’lå cåntàvå cunténtå,

l’à ‘ndài fö e ‘gh à di: - Åncùrå åt cånti?

Sårìs nò ùrå ch’åt lå piånti?

- Mén nò! – l’à fai lå Sigàlå – Nåncå å dil:

cul ch’å fàvå prìmå å fón åncù;

‘dès ‘gh ö ‘l åmånt: åm månténå cul Gril

che då giügn ‘m å sta ådré, stu fulådù.

Che ròbå? L’unestà? Sich’åt’å vö ch’åt dìšå!

’G ö in mént mè nònå quånd lå fàvå:

- Chil’è ch’å låùrå ‘gh à ‘mmà ‘nå cåmìšå,

e ‘t lå sé chil’è ‘gh n’à du? Chil’è ‘s lå càvå.